1Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

2Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

3han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

4Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

5Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

6Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

7For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

8De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

9En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

10Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

11De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

12Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

13Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

14Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

15Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

16Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

17der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

18De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

19Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

20Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

21De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

22Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

23Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

24Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

25Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

26Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der.

27Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

28Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

29Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

30Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

31Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

32Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

33Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

34Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

35Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*!