Norsk (1930) 1Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand, 2så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap! 3For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge; 4men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd. 5Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket. 6På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det. 7Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord! 8La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus, 9forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år, 10forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus, 11så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort, 12Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning, 13så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig! 14Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten. 15Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde! 16Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene? 17La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig! 18Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru! 19Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken! 20Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm? 21For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier. 22Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer. 23Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |