1Kan du dra Leviatan* op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?

2Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?

3Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?

4Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?

5Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?

6Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?

7Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?

8Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!

9Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.

10Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

11Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

12Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

13Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

14Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

15Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

16De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

17Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

18Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

19Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

20Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

21Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

22På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

23Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

24Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

25Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

26Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

27Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

28Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.

29Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

30På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

31Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

32Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

33Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

34Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.