1Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham. 2Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender; 3fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, 4og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker. 5Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?

6Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;

7men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.

8I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.

9Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. 10For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; 11men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, 12så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, 13og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

14Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! 15Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. 16Om nogen har ører å høre med, han høre!

17Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse. 18Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren? 19Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset. 20Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. 21For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, 22hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. 23Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

24Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult; 25men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. 26Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter. 27Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. 28Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. 29Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter. 30Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

31Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet. 32Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham. 33Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge, 34og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op! 35Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent. 36Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det. 37Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.