Norsk (1930) 1Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa: 2Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett? 3Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut? 4Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine? 5Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig 6og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning. 7Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense? 8Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? 9Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet. 10Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham? 11For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den, 12og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. 13Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham - 14er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt - 15ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte; 16for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu. 17Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen. 18Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro. 19Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest. 20Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |